Den Amerikanske Bobildrømmen

Del 1
VEBJØRN ENERSEN
Fjellsport-ambassadør

Hele ideen startet i Sogndal etter en god vårdag med perfekt slushkjøring. Det er seint april og sesongen er på hell. Sommeren lusker rundt hjørnet, men tankene har allerede begynt å spinne rundt neste sesong.

Min gode venn Nikolai Nygaard sitter på dataen og jobber med siste eksamensinnspurt, mens jeg gjør ikke det. Jeg var ferdig studert forrige sommer og jobbet knallhardt gjennom høsten. Min frivillige arbeidsløse tilværelse begynt likt som skisesongen og er hvert øyeblikk ferdig.

Epic pass

Nikolai snur plutselig dataen sin mot meg med interessant informasjon. Early Bird-tilbud på Epic Pass. Betal 50$ nå, 750$ dollar seinere. Ubegrensa tilgang til 13 anlegg i USA og Canada, inkludert Whistler, Vail, Breckenridge, Heavenly, Kirkwood, Park City med mer! Vi slo til, usikre på om vi kom til å dra på ordentlig. Å planlegge en sesong er ikke lett, det er så utrolig mange valg! Vi var i alle fall et steg nærmere en plan.

Bobil

3. januar året etter står vi på flyplassen i Seattle. Vi har kommet fram til at den beste løsninga på en sesong med mye reising må være bobil. Utallige timer har gått med på internett kikkende på forskjellige former for bobiler, lest om kvaliteten på forskjellige veier, sett på avstander mellom steder, regnet på bensinpriser og lest oss opp på hvordan man kjøper bil i utlandet.

På fjorårets leiebobiltur i Nord-Amerika ble vi kjent med en ekte kjernekar fra Seattle, Andy. Han har invitert oss inn under hans tak mens vi finner den perfekte riggen for vårt eventyr. Det var ikke overflod av bobiler innenfor våre kriterier og budsjett på craigslist (den nordamerikanske versjonen av Finn.no), men vi har plukket noen som kan være interessante.

Den første riggen vi sjekker ut tilhører en pensjonert monstertruckkjører med navnet Van. Når vi kommer rygger han den ut av låveverkstedet og den er lang. Dette er ingen tradisjonell bobil, dette er en vaskeekte buss! Isolerte vanntanker med varmekabler og separerte enkeltsenger bakerst i bussen. Nikolai og jeg er gode venner, men tanken på fem måneder i samme trange senga kunne kortet ned lengden på turen drastisk.

Mens vi prøvekjører bussen forteller vi om våre planer. Van tenner på ideen og tilbyr seg å være med som kokk og sjåfør. Han slår også av 500$ på prisen. Vi takker pent nei til tilbudet om kokk og sjåfør, men pent ja til tilbudet om bussen. Med 7500$ mindre i våre lommer kjører vi avsted. Vi har akkurat kjøpt vårt første hus.

Barneklær

«I Norge har vi definitivt ikke riktig type førerkort for å kjøre hjemmet vårt, men reglene er heldigvis annerledes på denne siden av dammen.»

VEBJØRN ENERSEN

Eventyret begynner

Vi hadde på forhånd bestemt oss for å bruke januar i Whistler. Nord-vest kan få noen utrolige dump med snø tidlig på året, men hvis snøen uteble har også Whistler en veldig god park med alle slags hopp. Med godt mot og medvind kjører vi bussen nordover.

I Norge har vi definitivt ikke riktig type førerkort for å kjøre hjemmet vårt, men reglene er heldigvis annerledes på denne siden av dammen. Vi klarer likevel ikke engang å komme til grenseovergangen vår første dag på veien. Noen timer utenfor Seattle mister bussen all kraft og vi triller pent og pyntelig ut på veiskulderen. Vi prøver å få start på den den, men det er ingen tegn til liv. Vår første reaksjon er at vi bryter ut i latterkrampe. Eventyret har begynt!

Vi tilbringer natten i Sedro Woolley, en liten bygd som døde for mange år siden, mens bussen får seg en ny dynamo. Vi når Whistler og campingplassen vi ønsket å stå på seint neste kveld. De hadde ikke svart når vi hadde ringt og onlinebooking var ikke mulig. Vi tok en sjans og håpet de hadde plass. Heldigvis traff vi blink, de hadde én ledig plass! Vann og strøm ble koblet på huset og Whistler lå for våre føtter.

Fuglestudier

De første dagene i Whistler var en stor skuffelse. Det var lenge siden forrige snøfall, det var oppkjørt og isete i bakken, stort sett regn i lufta og tåke i hele anlegget. Kveldene ble fylt med bøker, DVDer og pugging av pensum. Vi regnet med å ha mye tid til overs på kveldstid, så hvorfor ikke like gjerne bruke det på noe fornuftig? Før vi dro på tur meldte vi oss opp til to fag: Norske Fugler Bilder og Norske Fugler Lyder. Hele studiet er nettbasert og forhåpentligvis er vi fugleeksperter begge to når vi kommer hjem.

Endelig snø!

Vi begynte å lure på om vi kastet bort vår tid i Whistler, kjørende rundt i tåke og is sammen med alle verdens turister på leieski. Heldigvis begynte værmeldingene å se mer lovende ut. Det skulle begynne å snø litt, så mer, så veldig masse! Eneste problemet var at alle andre også kikket på værmeldingene. Hvis man ønsker å kjøre pudder i anlegget er man nødt til å være først i køen. Heisene åpner 08.30, men allerede 06.00 er det 200 meter med kø! Hvem alle disse menneskene er kan jeg ikke skjønne, men jeg er ikke en av de.

Barneklær

«Det skulle begynne å snø litt, så mer, så veldig masse!»

VEBJØRN ENERSEN

Ikke nok med at det kom ufattelig mengder med snø mange dager i strekk (58 cm over natten på det meste!), aldri før har jeg kjent så lett snø som vi fikk her vest i BC! Den urørte pudderen uteble, men vi fant heldigvis ut hvordan vi virkelig skulle ha det gøy på ski i anlegget. Når de svarte bratte løypene blir oppkjørt blir de fulle av kuler og folk holder seg unna. Men med så store påfyll av lett snø holder kulene seg myke. Vårt run blei full fart gjennom hoppa i parken, slashe så hardt vi kunne den løse snøen i halfpipen, hoppe så langt vi klarte ut fra cat-tracken inn i Freefall før vi kjørte så fort vi kunne ned kulene i Undercut ned mot Solar Coaster Express. Alt dette mens vi ler og hoier som indianere, sender de lengste splitthoppene og 360ene, lårene fulle av syre og munnen full av blodsmak!

 

Kombinasjonen ski og skuter

Heldigvis fikk vi kjørt ordentlig dyp pudder også. Hele Norges favorittnordlending Nikolai Schirmer gjør en snøskuterbasert skisesong i Pemberton, 45 min. unna Whistler. Det er mye herk med å kombinere ski og skuter. Skuteren setter seg fast over alt, må graves og løftes løs, skuterveien er mer humpete enn de svarte løypene i anlegget, deler ryker, de tar fyr (med levende flammer!) og står mer på verkstedet enn hjemme hos en selv. Men når skuteren går som planlagt er det utrolig effektivt. Man freser opp 1700 høydemeter, peker ut den linja man ønsker å kjøre og går opp nøyaktig de høydemetrene man tenker å kjøre ned igjen. Våre to dager med skuter i områdene The Hurley og Miller går ned i minneboka dekket av stjerneklistremerker i gull. Snøen og terrenget var akkurat som på de store skifilmene. Ikke så rart, med tanke på at det er i disse områdene de alltid filmer.

 

Vestkystforbannelsen

Etter to uker med jevnlig påfyll av hvitt gull kom vestkystforbannelsen. Temperaturen blei litt for mild og eksepsjonelt lett snø gikk over til tradisjonelt regn. Vi vurderer å dra sørover og prøve de andre anleggene inkludert i heiskortet, men det er kraftig snømangel i sør. Anleggene rundt Lake Tahoe har 27% av normal snømengde.

Gode råd er dyre, men i enden av langtidsvarselet skimter vi sol. Vi holder ut en stund til i håp om å få gått noen turer på baksiden av anlegget. Solen titter endelig frem og vi står klare med fellene. Vi hadde tjuvlest en turguide i en bokhandel og bestemte oss for at Decker Mountain var vårt mål. Vi var så klart ikke de eneste som skulle på tur denne dagen, men de fleste kjørte ned fra Decker via Main Chute eller ned ved fellesporet. Vi fant en fin inngang langs skavlen og fikk satt de første sporene ned The 9th Hole. Perfekt styresnø og en liten spine gjorde nedkjøringa på eventyrets første topptur til en herlig opplevelse. Sola holder oss med selskap og de neste dagene blir brukt på touring i fjellene bak Blackcomb.

Snøen som traff Whistler traff også i Permberton. Men her får man den mer for seg selv. Canada er kjent for sine puter, med god grunn…

På vei opp mot Decker Mountain i (nesten) ensom majestet.

Vi sneik oss forbi det laveste punktet på venstre side av skavelen, kjørte langs den lille spinen så ski høyre langs flanken under steinveggen.

Snøen ble dessverre dårlig, men så utrolig godt det var å kjenne sola igjen! Det var først ved dette nærværet vi virkelig merka hvor lei vi var fraværet.

Vårt opphold i Whistler ble noe lengre enn hva vi egentlig planla. Etter fine dager i sola følte vi oss ferdige med Whistler for en stund. Det var på tide å få bussen ut på veien igjen. Hvor turen gikk videre få du lese når neste innlegg kommer!