Nisser og troll

Langlesing: Om å bestige Trollveggen uten spesielt mye erfaring
ALEKSANDER GAMME
Eventyrer, polfarer, forsker, forfatter og safariguide.
Instagram: Følg aleksanders eventyr på @aleksandergamme

Mektige Trollveggen har både tiltrukket, fascinert og skremt hardbarkete klatrere fra hele verden i mer enn femti år. Hvordan ville så trollene i Rauma ta imot to ferske nisser i følge med en britisk læremester i et uortodokst forsøk på en vinterbestigning av det legendariske fjellmassivet?

Jeg traff ham så vidt på Fjellfilmfestivalen høsten 2011. Eller rettere sagt, vi spiste ved samme bord, og jeg hørte på hva han sa. Et kort håndtrykk, og jeg tenkte ikke mer på den saken. Helt til det lå en merkverdig mail i innboksen min: Hi Aleks, you don’t know me, but I’ve just seen ‘Crossing the Ice’, and I wondered whether you wanted to come and climb the Troll Wall this winter. Cheers, Andy.

Andy Kirkpatrick hadde sett Antarktis-dokumentaren til australske Cas & Jonesy på fjellfilmfestivalen i Banff, Canada, hvor jeg er en del av historien.

Lettere forundret over en slik henvendelse svarer jeg en smule intetsigende «at det kunne være interessant». Så får jeg høre at Tormod Granheim også har vært i kontakt med den renommerte storveggsklatreren og sagt seg positiv til å være med. Allikevel tar jeg hele ideen med en klype salt. Hvem pokker med vettet sånn noenlunde i behold ønsker å ha med MEG på et storveggsprosjekt?

Ukene går uten mer kontakt. Inntil en mørk og kald novemberkveld. Tormod og jeg mottar en mail med emnet «Troll Wall Home Work» fra Andy.

Jeg får ikke gjort så mye den kvelden. Han er seriøs! Jeg er veldig usikker. Skal jeg hive meg over bord og satse på at jeg lander i redningsflåten, eller skal jeg ha et snev av fornuft? Alle logiske resonnementer lander på fornuftsalternativet.

Men sånt blir det lite eventyr av.

Kurs i storveggsklatring del 2 – leding. Kurset kan også inngå i kategorien “komfortsonetrening”. Foto: Andy Kirkpatrick
Artikkelforfatterens iver etter å innføre nye selvoppfunnede knuter skapte tidvis hodebry.

«Hvem pokker med vettet sånn noenlunde i behold ønsker å ha med MEG på et storveggsprosjekt?»

ALEKSANDER GAMME

Always be safe, always have fun

Instruksjonen er delt i flere deler, og starter med ikke-tekniske elementer vi må beherske:

  1. Don’t get frostbitten (you’re Norwegian for fuck’s sake!)
  2. Don’t get hypothermia on belays (see nr 1)
  3. Don’t run out of food and gas (or ice/water)
  4. Always be safe
  5. Always have fun
  6. Always get to the top (this is last on the list!)

Så følger en lang rekke klatretekniske elementer vi må beherske. Jeg drar kjensel på enkelte av uttrykkene. Har lest om dem.

Storveggsklatring? Jeg, som trives med å klatre inne og aldri har satt mine bein i en portaledge?

Jeg ringer Tormod, han er på mange måter i samme båt, men har langt mer erfaring som alpinist. Vi finner på en måte en trygghet i at begge er blodferske.

Det er med andre ord bare én ting å gjøre: trene.

ALEKSANDER ANBEFALER:
Petzl Duo Led 14 Hodelykt. Spesielt tilpasset grotteklatring, vanntett til 1 m dybde.

Bratt læring

Hver knott og knast i Østveggen på Kolsås er dynket med historisk sus. Det er med en viss ærefrykt vi kaster ut tauet over «Andersrisset» og hekter på grigrien.

«Dæven inne i sauskallehelvete hvor det kiler i magen», tenker jeg høyt. Er jeg ikke vant med høyder da, spør jeg meg sjøl og klør meg i hjelmen. Det er noe som skal gjenta seg mye denne dagen.

Vi henger og dingler. Den første timen går egentlig med til å rydde i alt utstyret i selen. Tormod begynner å rigge en heiseløsning. Jeg er kjempeimponert, vel uvitende om at han har børstet støv av John Longs BIG WALLS, som han kjøpte en gang på 1990-tallet. Med målrettet blikk forsøker han nå iherdig å overføre side 70 til praksis.

Én variant går over i en annen. Jeg har stadig gode ideer og bidrar ved improvisasjon. I ett sett klipser vi av og på. Det blir stadig flere løkker, knuter og tauender. Slynger overalt. Før vi vet ordet av det, henger vi som to sammensurrede testikler i en spagettigryte. Til slutt vet ingen av oss egentlig hvor vi skal begynne for å komme løs.

Og vi skal klatre Trollveggen??

Jeg forsøker å le. Sånn uten å virke stresset i det hele tatt.

Tormod kikker opp på meg, og ler. Først forsiktig humring. Så klukkende. Så høyt og hjertelig. De neste minuttene knekker vi sammen til magekrampa tar oss. Et øyeblikk glemmer jeg nesten at selen gnager et blodig gnagsår i høyre hofte.

Det er en kunst å være en ambisiøs nybegynner, og denne gangen føles det ekstra befriende å være to. Oppgaven er slett ingen rakettforskning. Det handler om timer i tauet. Stein på stein, prøve seg fram, drille rutiner. Få system på seg selv, utstyret og forståelse av løsninger. Og det er fremdeles tid. Vi bestemmer oss for å trene her jevnt og trutt framover.

Tormod viste seg å være den perfekte makker for en bratt læringskurve. Vi brettet opp ermene og kravlet oss opp fra ironiens høyborg mot perfeksjonisme, med metodisk trening basert på sjekklister. Og en bråte med latter.

På en måte hadde ikke alvoret egentlig grepet inn. Og når alvoret først streifet oss, skjøv vi det hele raskt vekk med spøk og ironi.

Trollveggen var fremdeles en fjern tanke, en absurd tanke, som både lokket og skremte skiten av oss.

Ved juletider fortrengte jeg alt.

Ved nyttår hadde jeg mareritt.

Og 13. januar reiste vi.

ALEKSANDER ANBEFALER:
Fjellpulken X-Pack Tursekk (40 L). Praktisk og komfortabel sekk fra Fjellpulken med selesystem og barnebelte. Integrert feste på magebelte for pulkdrag.
En hovedregel på soverommet er at en sitter stille mens den andre beveger seg. Ellers blir det trangt i døråpningen. Foto: Andy Kirkpatrick
Som sylferske læregutter har en storvegg nok av overraskelser å by på. Noen av dem gir dårligere magefølelse enn andre.

«Trollveggen var fremdeles en fjern tanke, en absurd tanke, som både lokket og skremte skiten av oss.»

ALEKSANDER GAMME
ALEKSANDER ANBEFALER:
Redline Mitt: Den desidert varmeste votten til Mountain Equipment i ekspedisjonserien.

På fornavn med trollene

Laila Hjertvoll, tidligere hotelldirektør på Turtagrø, er godt vant med å gi sine gjester en varm velkomst. Nå åpner hun sitt nye hjem på Marstein for norgeshistoriens mest merkverdige Trollveggen-team. Vi får en kald øl i hånda idet vi entrer stua, sånn for å roe nervene. Det fungerer dårlig. Jeg sover som en skvetten høne, men drømmer bekymringsløst og deilig. Om å fly. Jeg drømmer nesten alltid om å fly, i en eller annen form. Den neste uken håper jeg inderlig det blir lite av det.

Kl. 06:30 våkner jeg av tassende svette føtter mot gulvdekket. Omtrent den samme lyden som når en frosk hopper rundt på betong. Frosken er Andy, i et håpløst forsøk på å snike seg ut av stua ubemerket. Hva i all verden skal han opp så tidlig for? Snart følger et hylende hvin som garantert vekker vreden til samtlige troll i dalen. I alle fall min.

Andy er en sammenskrudd personlighet, med en noe nerdete og minimalistisk tilnærming til utstyr. Mens jeg ser det som en befrielse ikke å være den som har sydd mine egne slynger, er Andy en langt bedre ambassadør for «selvgjort er velgjort».

Og denne tidlige morgenen før vi entrer Trollenes rike, sager og snekrer han sitt eget hengetelt av noe gammelt stål. Jeg er litt usikker på om jeg skal være imponert eller lamslått. Jeg er iallfall ikke nevneverdig mer beroliget.

Det er bekmørkt før vi vet ordet av det. Dagen har gått med til siste innkjøp og pakking. Lyset fra hodelykten virrer over bratt steinrøys, krokete trær og sideveisbuskas. Tett buskas. Alle velger sitt eget spor, men ingen kan på en måte gå feil. Foran meg kan jeg ense et stort, mørkt Mordor som stjeler hele himmelvelvingen. Den ufattelig mektige veggen! Den første berøringen er nervøs og usikker, som et første møte med en villstyrig hingst som ingen har temmet.

Fjellet er kaldt. Og hardt.

Det er bare fjell, lyver jeg til meg selv.

For trollene har gitt fjellet en sjel. Og Trollveggen er den høyeste veggen i Europa. Allikevel er det noe trolsk befriende over denne første berøringen. For første gang tror jeg faktisk at dette kan være mulig. Det er nærmest en gledesfølelse som brer seg i kroppen. Jeg drar fingrene over den ru veggen.

Dette skal gå fint. Det er jo bare fjell, lyver jeg igjen.

Først fablet vi om at vi kunne få båret opp alt på den første runden. Så tenkte vi at det var kanskje like greit å gå to ganger. Hadde vi ikke fått massiv bærehjelp fra lokale venner, så hadde vi nok måttet slite både tre og fire ganger opp den helvetes ura.

Nå venter 600 meter til dels overhengende klatring, fordelt på 18 taulengder, over oss.

Vi planlegger først å sove en natt på bakken. Det blir enda en. Så en til. Og enda en. Det er vel selve signaturen for denne turen, i overkant optimistiske estimater.

Andy har estimert seks dager på klatringen. Tormod og jeg stusser litt over dette, siden han snudde etter ni dager rett under toppen i forrige forsøk.

Andy mener vi har for mye utstyr. Og altfor mye mat. Det stemmer, vi har iallefall godt mer enn han. Men det skal vise seg at fyren ikke spiser når han klatrer. Te og biscuits til frokost og middag til kvelds, that’s it. Jeg ser ingen kobling mellom ellevill god stemning og å sitte ti timer stille og skrubbsulten på en treplanke og sikre førstemann. Derfor er det greit å ha nok å tygge på.

Og det er mulig maten sinker oss en time eller to. Men baktanken min er basert på enkel logikk. Når tre mennesker med svært ulik bakgrunn, erfaring, kultur og personlighet skal fungere med et tidvis høyt press, behøves ingen Petter Smart for å forstå at dette kan bli en totalkollaps. Et suksesskriterium blir derfor å unngå å gå tom for mat, fuel og vann. Ispedd tilstrekkelig søvn og hvile kan denne turen bli konge og ikke krise.

Andy setter én taulengde den første dagen. Enkel friklatring på 5-er-tallet opp ett riss og opp til en hjørnestandplass med svære, løse blokker. Tormod drar for øvrig ut et par av dem noen dager senere. – Ups! Jeg henger 200 meter høyere og hører bare drønnet da steinmassene treffer snøen langt der nede. Etter flere store ras i Trollveggen som har endret og fjernet flere av de mest tradisjonelle rutene i veggen, har klatrere stort sett forsøkt seg vinterstid de siste årene.

Ved foten av veggen, rundt kaffekjelen til Tormod, forsøker Andy å indoktrinere oss med læren om veggens karma. Andys betraktninger om dette har jeg etablert i det nye ordet geokarmalogi.

«Fjellet og vi er som en løve og en liten baby»

Tormod og jeg lytter, som om vi sitter på bestefars kne og hører historier fra krigen. Han fortsetter.

«Vi er her på nåde. Med et lite sveip kan fjellet gjøre det av med oss. Vi trenger all karma, spirit og gode ånder med oss for å innynde oss hos disse massivene.»

Herregud. Om fyren ikke var et mysterium fra før. Nå håper jeg ikke vår kjære fjellsjaman går i transe og overlater vår skjebne de neste dagene i en intetsigende «Inshallah»-mentalitet. Men filosofien om at alt skal behandles med respekt, også fjellet, klinger som et samstemt ekko i vintermørket.

Vi sover under åpen himmel. Med tindrende stjerner og kald nese. Slik som det pleier å være. Nok en gang drømmer jeg om å fly. Siste besøk i veggen startet på toppen. Ett skritt, tyve sekunder fritt fall og nede i løpet av minutter. Nå venter den langt mer skremmende veien opp.

Dagen må presses i gang. Viljen sitter fastlåst i en skrustikke. Nattens agenda har repetert seg selv. Duppe i søvn, skli nedover på liggeunderlaget, våkne i en bylt nede ved frokoststeinen.

På vei oppover andre taulengde fortsetter Andy å spre sitt geokarmaologiske evangelium.

«Du må tenke som om du skal elske med fjellet.»

Keh?? Han refererer tydeligvis til hvordan sette sikringer. Det er iallfall den eneste erotiske metaforen jeg klarer å forestille meg her oppe. Sikringer som settes dypt inne i rissene.

«Bestemt, men ikke pushe for hardt. Presist og elegant», prediker han med et noe forvirrende kroppsspråk.

Svarteste bekmørket fungerer som høyrøstet gremlin på venstre skulder som brøler – dette er skummelt, dette er skummelt…

ALEKSANDER ANBEFALER:
Den beste brenneren for både flytende brennstoff og gass. Whisperlite fra MSR er lett og har lite pakkvolum. Varmereflektor og vindskjerm gjør den effektiv i vind og kulde

Rusk i maskineriet

Andy sliter seg oppover fjerde taulengde. Grynter lavmælt, men høyt nok til at det høres. Mumler at det er løst. Vanskelig å plassere trygge sikringer. Og stor risiko for å dra ut stein. Som for å understreke hva han akkurat har sagt, lemper han ut en håndfull melonstore kanonkuler.

De første meterne på en taulengde går gjerne praten livlig. Om de merkeligste greier, fra filosofiske mesterverk eller om en film jeg ikke har sett. Midt i en grisete klatreseksjon kan han finne på å spørre om hvorfor Amundsen lot teltet stå igjen på Sydpolen.

Framdriften må vi vel bare erkjenne ligger noe bak skjema. I går brukte han hele dagen på tredje taulengde. Andy fant ikke fram, måtte friklatre litt for å komme inn i riktig riss. Alt tar lengre tid i kulda.

Og med blodferske klatrekompiser.

Dagen har startet med hundre meter jumarering. På vei opp til dagens arbeidsplass får jeg en guffen overraskelse. Helt øverst på tauet er beskyt-telsesstrømpen allerede slitt over, og kjernen tyter ut. Pokker, det skjedde raskt. Vi er bare en fjerdedel oppe, og vi skal ned igjen. Vi trenger virkelig flere tau. Jeg peser som en vågehval etter å ha jumarert enda noen meter opp.

«Makt er ingen løsning, hvis du blir sliten, gjør du det galt», mener Andy.

Jeg gjør tydeligvis alt galt.

Mot slutten av dagen heiser Tormod og jeg opp istønna. Veggen er så bratt at vi ikke kan regne med å finne noen snødekte hyller. Vi må altså frakte med oss alt av vannforsyninger oppover. En hundreliters tønne fylt med is skal gjøre biffen.

Så er det atter en gang ned til start for en siste natt i steinura.

Nede på bakken får vi en ubehagelig overraskelse. Brenneren, en ny type i Norge, er lite medgjørlig. Jeg skrur de få delene fra hverandre og blåser og sjekker alt. Men nei, ikke pokker. Intet pfizzzz … ikke en lyd. Bare en steinkald ståldings uten nytteverdi akkurat nå. Etter tre dager er den fullstendig sotet ned. Mest sannsynlig fordi vi ved en misforståelse fikk bensin fra bensinslangen og ikke renset bensin.

Første flause er et faktum.

Vi har til sammen to liter vann å dele på. Det hjelper lite at vi er omgitt av om lag en million kubikkmeter is. Nok en gang blir vi påminnet om at brenneren er en livsnerve på enhver tur. Det hjelper lite å ha sovepose à la turbo GTI Premium Extreme, eller å kunne klatre C4/A5+/WI8/M6 med én hånd på ryggen, hvis du ikke får pumpet drivstoff gjennom et maskineri som kan lage varme.

Neste dag tusler Tormod nedover ura, til dalen, på jakt etter ny brenner, og med en aldri så liten handleliste. Blant annet to nye tau. Imens biter Andy og jeg i oss tørsten og jobber en ny dag i veggen.

Og så, endelig. Etter en halvside smårusk i maskineriet vrir vi om nøkkelen for alvor. Vi er klare for å kappe navlestrengen. Bryte livlinen. Og heise alt utstyret opp og etablere ny leir over femte taulengde.

Heising til toppen av 7.taulengde. Foto: Andy Kirkpatrick

 

ALEKSANDER ANBEFALER:
Therm-a-Rest ProLite Plus er et veldig lett og varmt selvoppblåsende underlag for året-rundt-bruk. Vekt: 570 g.

Sosial dumping

«Har den kilt seg, mon tro?»

Jeg ser ingenting, tauet skraper over en skarp egg langt der nede. To heisebager og to vanlige bager skal løftes fra bakken, men jeg får ikke rikket på lasten. Det må være over hundre kilo i den andre enden av tauet.

Jeg lener meg bakover, og presser på. Én centimeter. Jeg stemmer beina i veggen og skyver fra, sparker meg selv nedover i veggen. En centimeter til. Selen skjærer i hoftefileten, svetten pipler under lua under hjelmen. Bare 117 meter til, nå …

Tormod kommer opp og fungerer perfekt som ekstra motvekt. Med brattskiguruen på laget snegler lasten seg endelig oppover. Heisesystemet knirker idet vi drar på med alt vi makter. Det er ingen reell risiko med mindre de to boltene over meg skulle finne på noe ugagn. I geokarmalogiens ånd utnevner vi raskt boltene til ypperstebolter av enhver heiseridders æresbevisning.

Så full stopp. Lasten har kilt seg fast. Øverste bag sitter som en skrustikke under et tak langt der nede. Det er tid for en av dagens mange klø-seg- i-hodet-og-hva-gjør-vi-nå-seanser. Jeg rapellerer ned, haler og drar, og får omsider lirket lasten ut fra en flaskehals.

«Klart!!»

Etter nok en time har vi fått lasten halve veien opp og noenlunde funnet en rytme. Jeg gir «OK», og Tormod tråkker vekten over i jumaren som er koblet på heisetauet. Etter et dypt knebøy klatrer jeg to flytt oppover i tauet og sier «OK» igjen. Sånn holder vi på, i symbiotisk rytme, som et stadig mer veldreid arbeidslag.

Å heise i veggen er arbeid forbeholdt en viss type mennesker. En slags storveggsutgave klonet fra både bryggesjauer og tømmerhogger. Dette er definisjonen på hardt arbeid. En avansert form for Trim for eldre.

Sakte, men sikkert begynner det å gå opp for meg hvorfor jeg er her. Det er med ett helt krystallklart hvorfor Andy ville ha med eventyrlystne arbeidsmaur i stedet for rutinerte klatrere. Han trengte arbeidskraft. Og det har han fått. Dette er storveggklatringens svar på sosial dumping!

I et ledig øyeblikk fisker jeg opp videokameraet for å fange øyeblikkene. Med tykke hansker skyver jeg knappen til «standby». Men ingen reaksjon.

Helt svart i søkeren … hva har skjedd?

Tormod har allerede forstått hvorfor. Han henger tre meter under meg med beina samlet mot veggen, og med kamerabatteriet balanserende på høyre hæl.

Jøss, hva er sjansen for det?

«Vi kan ikke miste batteriet, det er det eneste vi har», trygler jeg.

Jeg rappellerer forsiktig ned til Tormod, som desperat forsøker å ikke røre en eneste muskel. Der! På den tykke sålen, klemt inntil veggen. Firer meg enda litt lenger ned, varsomt for ikke å skumpe borti Tormod.

Så bikker jeg over på siden. Strekker meg sakte sidelengs, centimeter for centimeter, og løfter batteriet av foten som selveste Tom Cruise i Mission: Impossible. Bingo! Jubel!

Fra toppen av femte taulengde står Andy klar til å overta heisingen, mens jeg følger lasten oppover for å unngå at den kiler seg fast. Lirker lasten ut fra skarpe utspring i en jevn brytekamp. Natten sniker seg raskt inn i veggen. Frostrøyken danser gjennom lysstripen fra hodelykten. Snart oppe.

Så gjenstår det vi aldri egentlig har fått til: å sette opp portaledgen i et hengende kosmos 150 meter over steinura. Vi har forsøkt før, men har i grunnen konstatert at det må være en konstruksjonsfeil med hele rukkelet. Etter å ha halt rør og duk ut av den åletrange bagen posisjonerer Tormod og jeg oss på hver vår side. Lokaliserer først stengene på kortsidene, men det er når langsidene skal på plass at problemene begynner for alvor.

Etter en blå tommel og søtten banneord er den ene siden på plass. Men når den andre skal monteres, sklir den første siden ut av hengslene. Og da har den andre siden låst seg. Alt har med andre ord løsna fast.

Vi forsøker å synkronisere hverandres armer og bein. Og hode. Men det vil liksom ikke. Armene er totalt visne etter all jumareringen og heisingen. Tennisalbuer, giktfingre og utskurte hofter. Hyllen under oss er stor som en hattebrem, og vi sparker og vingler rundt i tauet som vektløse astronauter. Det bidrar heller ikke nevneverdig at ingen av oss egentlig vet hvordan vi skal gjøre det. Men nå har vi ikke noe valg.

Men tålmodighet betaler seg, selv om klokka passerer midnatt før det begynner å ligne på en bolig. Sovepose inn. Hakke is. Varme vann. Middag. Kropp nedi posen. Hodet mitt heller nedover, men jeg er for sliten til å justere gulvet. Fryser på føttene. Vi er totalt utslitt og sover til kl. 10 neste morgen.

Bratte kontraster

Neste dag setter Andy den første sikringen ved lunsjtider. Vi er fremdeles utkjørt etter gårsdagen, men for en dag! Blå himmel, ikke et vindpust, bare en stabil og streng vinterkulde med tyvetalls blå. Andy sliter igjen. Veggen er isete, og han balanserer på små kroker femten meter over oss.

Under henger jeg, på et improvisorisk sete, tullet inn i en dunjakke. Krøker meg sammen som en frossen snøball mens jeg sikrer Andy. Beina er kalde, vanskelig å få blodsirkulasjon. Mellom de stive klatrestøvlene kan jeg fremdeles se portaledgene.

Tormod har mageproblemer. Eller rettere sagt, avføringsproblemer. Han holder teltet, og koser seg med tilløp til liten teltbrann. Han er den eneste med utsjekk på den nye brenneren, men i dag var det nære på.

«Belay!!!» hører jeg fra oven.

Jeg rensker taulengden for sikringer så raskt jeg klarer. Det er enkelt når tauet henger rett ned. Men snart stanger jeg hjelmen i et tak, og ruten dreier av innover mot trollene. Når en traverserer horisontalt, blir kroppsvekten hengende i en sikring som du helst skal ha med deg oppover. Og det er som kjent vanskelig å plukke opp en hanske mens du står på den. Enten må jeg henge igjen en sikring for å hente den senere, eller forsøke å balansere og stemme imot etter beste evne, nappe ut sikringen og forsøke å dempe pendelsvingen til neste sikring. Siste alternativ er definitivt mest interessant.

Ting tar tid. Og alt hekter seg opp i et eller annet. Utstyrsracket mitt er som en middels garasje. Nøttepirkeren skal alltid henge seg opp i kameraet. Og fifi-kroken er hele tiden opptatt med å tukle med kilesettet. Det tar en lang dag før jeg finner ut hvor jeg hadde hengt den andre taustigen, da jeg først hadde omrokkert på den. Den gjemte seg i blindsonen på venstre skinke, under en klase med slynger. Og så er det alltid noe som er tredd over, gjennom eller via sekken når jeg skal ta den av for å finne fram dunvottene. Det gjelder altså å reagere før fingrene er helt blåstive.

De korte januardagene strekker aldri til, og mørket fanger oss igjen nok en gang. Det beksvarte intet under meg spiller ut en real trumf mot psyken. Alt blir så forbannet skummelt. Spesielt når hodelykten begynner å falme. Jeg skjelver lett, skylder på kulda. Puster raskt med lungene fulle. Dønn alene. Det er ikke alltid like lett å overbevise de små grå om at jeg er her frivillig.

Søndag kveld. Gud, for et sted å henge på en søndag kveld. Endelig på tide å stemple ut. Rapellerer nedover, fra standplass til standplass, og til slutt får jeg øye på lyset fra teltet langt der nede. Trygghet. Varme. Matlukt. Alle ingredienser for hjemlengsel. Det trange bøttekottet er allerede blitt et lunt og kjærkomment hjem etter en lang dag på jobb.

Kontrastene er enorme. Fra de nervepirrende øyeblikkene alene i mørket, til de stemningsfulle kveldstimene i «leiren» med middag, historier og løs latter. Med ett føles alvoret på god avstand. Andy har et tilsynelatende uendelig register av klatreepistler fra hele verden. Og nede i dalen hører vi suset av vogntogene.

Portaledgelivet er riktignok for spesielt interesserte. Med kombinert soverom, stue og kjøkken på tre kvadratmeter blir hverdagen litt mer kompakt enn normalt. En mølje av utstyr og små pakksekker henger i taket. I et heldig øyeblikk drar vi kjensel på noe vi trenger akkurat der og da. Det kalles flaks.

Under teltet henger istønna. Hver dag må en av oss fire seg ned og hakke is og fire opp igjen til kjøkkenavdelingen. Det er som regel min jobb. For da slipper jeg brenneren, som jeg gladelig overlater til Tormod.

En halv flaske konjakk har også innpass i matbagen. Det bør presiseres at den spilte ingen trille da jeg lurte på hvor stor camalotsikring det var mulig å få inn i kjeften. Det viste seg å være en rød camalot 2. Den hysteriske latteren stilnet raskt da vi en stakket stund var alvorlig bekymret for om det var mulig å få den ut igjen.

Om Tormod og jeg synes husrommet er lite, er Andys soverom nøyaktig en fjerdedel av vårt. Enkelte netter lykkes han ikke engang med å manøvrere seg ned i soveposen sin, og bruker den i stedet som et pledd. Den sjølmekkete alumuniumsrammen er bare 150 cm lang, så beina henger og dingler på utsiden.

«How was your night, Andy?»

«Naa … it was alright …»

Alltid det samme sedvanlige svaret. Etter en kopp gloheit morgente er han klar for en ny dag i veggen.

Sideveisproblemer

På den tiende dagen er Andy og Tormod i front, mens jeg har en rolig dag i teltet. Dagens mål er å tine en dypfryst salmalaks, men uten å fyre opp brenneren har jeg ingen andre valg enn å sette meg på den. Tålmodighet er en dyd. Timene går, usikker på om rumpa vil fryses ned raskere enn laksen tiner. Vel vitende om hvor laksen har tilbrakt dagen, må jeg, med lettere frostskader på rumpa, innse at ingen av gutta ville ha halvtint laks til dessert. Laksen ble derfor trolig den første fisken som har klatret Trollveggen, hele veien opp og ned …

På polare ekspedisjoner er favorittspørsmålet hvordan det er å gå på do. Standardsvaret er at det er omtrent som hjemme, bare dobbelt så raskt. I storveggsklatring er ingenting som hjemme. Og verken det ene eller det andre går spesielt effektivt for seg.

I forberedelsene haket Tormod og jeg av punkter som vi hadde kontroll på. Sjekkboksen med «hengende bommelibom» forble uskravert.

Vi lo oss fra det.

Vi var slett ikke fremmed for en generalprøve før avreise. Men vi slo det fra oss i redsel for å bli tatt på fersken, hengende i et tre i Frognerparken, med selen på lårene, idet etterlatenskapene dalte ned i kveldsmørket. Og det i en by hvor man nærmest utløser borgerkrig i nabolaget om puddelen har fjertet på asfalten uten umiddelbar klinisk rensing med Q-tip.

Så vi lo oss fra det.

Men etter et par dager uten bakkekontakt blir vi innhentet av de banale problemstillingene. Hvordan kneppes buksa opp under selen? Hvor langt ut til siden for nestemann må en egentlig med mann under? Hva med sidevind og drift? Og hva roper man? Shit O’hoi!? Hvordan ser egentlig en kabel ut i 400 meter fritt fall? Rekker den å fryse? Vil den kunne ta livet av noen på bakken?

Morgenstellet går unna på ikke mindre enn to timer. Påkledning er ikke nødvendig, når avkledning aldri har vært et tema. Tørrfôr, varmt å drikke og på med de store klatrestøvlene. Så er det å koble seg på tauet og ut av teltsikringen, og så opp.

Med det neste partiet bratt og overhengende blir starten på dagen ekstra spesiell. Dørstokkmila får en revidert betydning når det første skrittet er en ti meter lang pendel ut av veggen og du med ett blir hengende som en liten edderkopp i en tynn snor langt ute i ingenting.

Det er i slike øyeblikk du spør deg selv om hva som er galt med en kontorpult.

Dagen begynner med en times jumarering for deretter å banke ferdig en bolt jeg begynte på i går. Hamrer og dæljer, perfekt oppvarming for en allerede betent høyreskulder. Så begynner jeg å heise, vi skal flytte leiren opp til tiende taulengde.

Før Andy passerer standplassen min, kan jeg smile godt fornøyd, med lasten halt opp allerede en snau sekstimeter. Andy fortsetter oppover for å soloere tiende taulengde, til neste campingplass. Jeg binder av heisebagen og begynner på andre doning.

«Alt klart», roper Tormod før han frigjør lasten, og jeg lirker den sakte oppover. Tormod kommer opp, og fortsetter videre for å klargjøre heisen fra toppen av tiende taulengde. Alt har klaffet med dagen så langt.

Så langt.

I likhet med de fleste andre dager er planleggingen av dagen skral. Planen er liksom alltid å se det litt an. Det medfører i overkant mye enstavelseskommunikasjon med tre gjentakelser og aksent, og faren for misforståelser er vesentlig.

Det blir en avstandsdiskusjon om vi skal heise i to eller tre etapper. Tre etapper gir tettere kontakt mellom heisestasjonene, men mer rigging. To etapper betyr liten kommunikasjon, men mer i en fei. Vi velger det siste.

Setter meg til og venter. Heiser opp fire tau mellom beina, klargjør dem, firer dem videre oppover. Det ender i et helvetes kaos med det forbannede fem millimeter tynne kevlartauet. Genialt lett og slitesterkt, men det krøller seg verre enn en mark med kolikk.

Alt går i sneglefart, minimal kommunikasjon. Hva skjer der oppe? Har sittet stille i fire timer nå. Så endelig klart for å fire ut første last.

Iallfall tolker jeg det slik.

Taulengdene skråner bratt vestover. Det er allerede mørkt. Alt jeg kan skimte, er falmende lysglimt langt der oppe. Og alt jeg hører, er min egen nervøse pust.

Utfordringen nå er å unngå at lasten får kraftig pendel når jeg frigjør den fra standplass. Klargjør en taustump for å fire ut. Mon tro om den er lang nok?

Nå!! Tauet strammes, jeg knyter av lasten i en fei og firer utover. Det sitrer i topplokket. Alltid spennende å se om alt går etter planen. Andy og Tormod heiser langt der oppe. Tampen min blir kortere og kortere. Men lasten må vel henge rett under dem nå?

Idet siste rest av tauet glir gjennom karabineren, innser jeg at jeg har tatt gruelig feil. To bager akselererer bortetter veggen, og så ut av syne, ut i det beksvarte. Tauet skraper og kutter mot utspringene med en ekkel lyd. Så blir alt stille.

Jeg begynner å renske de neste taulengdene. Et tau henger allerede på slep, og på neste standplass henger en rekke poser og utstyr. Det er bare å lesse på. En cam sitter farlig langt inn i et riss, mens birdbeakene bankes ut med hammeren. Det er bortoverbratt. Og tungt. Jeg svetter og vet det er farlig i denne kulda. Hanskene vil fylles med is.

Stadig tyngre lastet med alt utstyret langs de tre taulengdene. Jeg ligner et metallisk juletre med alskens juggel og to kveilede tau i julekurvene.

«ÆÆÆÆHhhh…!!!!!!!»

Som lyn fra stjernehimmel popper en mellomforankring. Før jeg i det hele tatt rekker å tenke en eneste skrekkslagen tanke, slynges jeg ut i en pendel. Med høylytt dødsangst som gjaller mellom fjellveggene. Tauet strammes, og momentet stanser hardt i stein. Pusten går som en dampmaskin på høytrykk. Kroppen er fullstendig neddopet i adrenalin, og livet hamrer i blodårene. Fyyyy … flate!!!

De siste overhengende tredve meterne blir et lite helvete. Stadig mer stål plukkes ut fra veggen og hektes på en ledig plass. Enhver skraphandler ville vært forrykt over å se meg. Og da jeg endelig kommer opp, føles hvert ledd i kroppen som en vissen kaktus.

Trygt oppe er vi ikke i nærheten av ferdig med dagen. Alt vi har, ligger i tønner. Vi må bygge nytt hus for natten …

På egne sikringer

«Today you can lead, I need some rest», sier Andy plutselig. Tormod og jeg ser på hverandre.

Hæ???

Ingen av oss tror våre egne ører. Mener han det alvorlig? Ja, han gjør visst det. Han trenger en hviledag.

Ingen av oss jubler. Så hører jeg meg selv si: «Jeg kan prøve.»

Og med det starter en av mine mer interessante dager i mitt 36 år lange liv. Den starter i fornektelsesfasen, som «dette skjer ikke meg». Vi bare later som, tenker jeg. Det skjer ikke på ordentlig. Etter hvert som jeg begynner å lesse på med utstyr, begynner alvoret å gripe tak. Vi er 400 meter over bakken. I Trollveggen. Og jeg har aldri klatret teknisk i hele mitt liv bortsett fra noen få meter før jul. Den gang koblet på et ekstra sikkerhetstau så jeg i praksis ikke kunne falle.

Det overhengende risset starter tre meter til venstre for portaledgen. Jeg har ikke engang en anelse om hvordan komme ut dit. Knotet er i gang. Jeg forsøker å pendle meg under teltet, med tauet på innsiden. Nytteløst.

Deretter forsøker jeg rett og slett å klatre gjennom teltet! Med alt klatreutstyret på slep fungerer det omtrent som om du slipper en bikkje løs i en liten stue med ferdigpyntet juletre. Men det går.

Bare å bevege seg ut på den tynne hyllen er over min terskel. Beina skjelver. Jeg angrer. Men det går det også. Med en avslørende risting i buksebeinet får jeg omsider satt den første sikringen. Og så én til. Og så er jeg i gang.

Tre meter oppi risset begynner mestringsfølelsen gradvis å sparre panikkangsten.

Det vanker fremdeles et par uppercuter, men bortsett fra at den eitrande fifi-kroken hekter seg opp i alle løkkene på taustigene, så kravler jeg oppover. Seint, og forhåpentligvis godt. Tormod sikrer meg med dinglende bein fra portaledgen.

Andy følger også spent med. Sa jeg forresten til Andy at jeg aldri hadde gjort dette før?

«Du trenger sikringene høyere oppe», sier Andy.

Pokker. Etter å ha flyttet taustigene i ny sikring må jeg altså kravle meg tilbake for å ta med den nederste. Det går som regel akkurat, med litt akrobatiske krumspring. Andy gliser.

En stor camalot settes dypt inn i risset. For dypt. Med ett innser jeg at jeg ikke får den ut. Helvete! Andy grynter.

«Vi trenger den høyere oppe! Får vi den ikke ut, kan vi glemme å fortsette», fastslår han.

Med to par spente øyne i nakken røsker, haler, lirker, trygler og banner jeg. Triumferende holder jeg omsider sikringen i været. Puhh …

«Hvem er det som er mest glad i deg?» spør Andy.

Tja, godt spørsmål, funderer jeg. Mest glad i meg? Jeg holdt på å si Europark, men jeg besinner meg.

«Familien min, antar jeg.»

«Tenk på at de er bekymret for hva du holder på med akkurat nå. Du må plassere hver sikring så presist at de kan være helt trygge», formaner han. En halvtime senere er det helt andre utfordringer som melder seg. I sjokket over at jeg skulle være i tet, gikk systemet i krisemodus og fornektet alle kroppens behov. Nå fungerer ikke sjokket lenger som en propp.

Men jeg kan ikke gjøre fra meg midt i hodet på de andre. Tisseflaska beordres opp i heiselinen.

«Jammen jeg må jo bare!!»

Andy og Tormod kikker skeptisk opp på meg idet jeg famler nedi buksa. Ti meter rett over teltet. En ett minutts manøver er litt mer omstendelig her oppe. Hengende i selen, gjennom dunjakken, under Gore-Texen, bak hovedløkka, nedenfor ullgenseren, et sted nedi stillongsen. Å, herregud … hvor er den nå? Timeglasset renner ut akkurat idet jeg henger meg på siden og posisjonerer flaska.

En himmelsk lettelse.

Så sender jeg flaska ned til tømming. Du er ikke kompis hvis du ikke kan tømme tisseflaska til makkeren din. Jeg skal ikke røpe hvem som nektet. Etter å ha traversert det overhengende taket følger et vertikalt riss. Det skal bli en fornøyelse å rette seg opp, i stedet for å henge utover med krampe i magemusklene. Teknikken begynner å sitte, men det går forferdelig seint.

Andy gliser ikke lenger. Mellom hjelmkanten og brillene ligger folderynker i pannen. Og spørsmålene har fått en betydelig mer alvorlig undertone. «Skal du ikke sette igjen noen sikringer?» spør han. «Ja, men du sa jeg måtte backcleane, så jeg ikke går tom?»

«Sett igjen noen kiler når du får muligheten.»

Ok…

Jeg setter to kiler som jeg lar stå til senere. Deretter starter en interessant flørt med nye momenter. Først traverserer jeg en meter tilbake på en kjempediger skyhook – en krok jeg hekter på fjellet. I en cirka 100 prosent utstrukket stilling skal jeg akkurat til å sette en høyst nødvendig camelot 4 oppe i det stadig dypere risset. Plasseringen er glimrende, armen min blir ikke lengre. Men idet jeg belaster sikringen, brer vemmelsen seg som råtten grøt i magen. Et par kubikkmeter stein, en del av risset, buler stygt utover.

Å fyyyyy faeen … Helvete!

Hva gjør jeg nå?

Først tør jeg ikke si noenting. Var det virkelig?

Beveget hele flaket seg?

«Ehh … Andy!!!???»

Hvis blokken skulle løsne, er portaledgen under en fortreffelig blink. Tormod der inne vil neppe rekke å resonnere over om kaffen burde vært varmere. Eller sterkere. Med litt flaks vil denne sofastore granittblokken passere på utsiden av teltene. Og Tormod slippe unna med kaffen i halsen.

«Nå er du forsiktig!» nesten hyler Andy.

Jeg fikler. Vurderer. Angrer. Må tråkke helt oppi øverste trinn på taustigen. Fremdeles i kroken. Får lirket cameloten enda høyere, over en tydelig bruddlinje.

Forhåpentligvis over det løse partiet. Men det finner jeg ikke ut før jeg belaster sikringen. Beinet skjelver idet jeg tråkker inn i stigen. Den jævla følelsen. Den forbanna følelsen av at de neste sekundene kan utløse et helvete. Slutt å tenke. Fokus!

Jeg stirrer så hardt på blokka at øynene nesten spretter ut. Legger mer vekt i stigen. Ikke pokker om den rører seg. Eller? Mer vekt. Nei, den sitter bom. Jo, det gjør den. Mer vekt. Denne er definitivt solid. Jubel og lettelse.

Fy flate.

Noen meter til og jeg er fornøyd. Setter fire sikringer og rapellerer ned i ettermiddagsmørket. Utladet, men ekstatisk. Framdriftsmessig har utbyttet vært magert. Bare tyve meter på fire timer. Men egne barrierer er sprengt hinsides alle forventninger.

Mot toppen

Ryktet om turen vår har for lengst spredd seg, først via sosiale medier. Så skrev Åndalsnes Avis om den underlige gjengen i veggen, og deretter ringte NRK Møre og Romsdal. TV 2, Aftenposten, Bergens Tidende og andre aviser hengte seg på. Da både Kveldsåpent og Nitimen ringte samme morgen, droppet jeg ut alt som var av mediehenvendelser. Det fortonet seg med ett som fullstendig ute av proporsjoner. Vel vitende om at vi befant oss i en dal hvor klatrerne ikke er de som roper høyest om sine meritter. I Romsdalen klatrer du hardt og holder kjeft om det. Basta.

Telefonene blir en del av hverdagen. Å sitte hutrende i timevis på en treplanke og sikre en klatrer med en gjennomsnittsfart på 3,2 meter i timen blir før eller senere en pine. Spesielt i 25 blå. Som et prøveprosjekt med Samsung skal vi formidle klatringen «live» til media og på sosiale medier. Dessuten kan vi være på nett og få med oss værmeldinger og nyheter. Et par ganger får Andy nok.

«Put away the phone, Tormod … my life is in your hands!»

«By the way, can you tag me?» følger han opp.

Andy er kanskje verdens klatretwitterkonge. Forrige gang han klatret i Trollveggen, blogget han hver dag. Da han klatret Eiger, twitret han hele turen, mellom alle taulengdene. Vel nede i posene kan vi lese på Facebook hva han mener om dagens framdrift. Og da Tormod poster et bilde fra kjøkkenet og spør oppover hva jeg vil ha til middag, via Facebook, vekker det både undring og latter hos bekjente.

«Henger i fosterstilling på 15. taulengde. Finner du lammegryte?»

En dag vekkes vi med nyhetene om terroraksjonen på Statoils gassanlegg i In Amenas.

«Hva sa du? In Amenas??»

Dette anlegget syklet Erik Gran Kvaase og jeg innom på vår tandemsykkeltur gjennom Sahara. Her ble vi tatt vel imot av de ansatte og fikk låne utstyr til å gjøre service på sykkelen. Frokostblanding fra kantinen fikk vi også med oss før vi fortsatte ut i ørkenen.

Da journalistene nå heiv seg over tastaturet, fant de snart ut at vi var blant svært få ikke-Statoil-ansatte som hadde kjennskap til og bilder fra anlegget. Dermed starter telefonstormen, og fra en hengende telefonsentral på åttende taulengde forhandles det om rettigheter av bilde- og videomateriale til en rekke aviser og kanaler. Til Andys store forundring.

De siste dagene mot toppen forløper uten særlig dramatikk. Det blir allikevel en svak overdrivelse å kalle det rutinemessige dager. Jeg har blitt en kløpper på å renske rutene. Med fare for å skryte på meg en ordenssans: det er tilfredsstillende å renske fjellet for unaturligheter og etterlate seg et rent riss.

Andy har passert punktet der han snudde ved forrige forsøk. Den siste sikringen han etterlot seg den gang for nedstigningen, ville vært den mest surrealistiske suveniren. Om han ikke hadde mistet den 650 meter ned i evigheten.

Andy er allerede i gang med siste taulengde. Det rasler, som vanlig hver gang han tester en ny sikring. Så et nytt skritt videre. Tempoet er som å følge en skygge med øynene. Du ser den ikke bevege seg, men snur du deg vekk en halvtime, kan du registrere at noe er annerledes.

«Almost there?»

«Think so … not sure …»

Noe smågrus treffer utspringet ved siden av. Så begynner det å rase snø. Et sikkert tegn på at vår britiske venn er i ferd med å toppe ut, på noe som for øvrig ikke er en topp, bare en kant. Hvor han leter etter rester av en bolt eller en slynge. Han lokaliserer en rusten wire med en karabiner. Og noe som kan ligne rester av et rapellfeste delvis dekket av is.

Jeg aner ikke hvordan det høres ut når storveggsklatrere topper ut, men jeg hører ingenting. Intet vinnerbrøl, ingen hender i været. Ikke engang en stillferdig jubel for å takke eller hedre trollene. Bare en isende kald vind som stadig oftere sender gysninger gjennom en sammenkrøket kropp. Liksomtoppen av ruta betyr absolutt ingenting. Jeg gidder ikke engang jumarere helt opp for å se. Vil bare ned. Fryser ballene av meg. Toppunktet er kun en formalitet, ikke engang et punktum. Bare et trolsk manifest av evinnelig slit, mot og standhaftighet satt i system.

«Another victory over stupidity», som Andy sier.

To dager senere setter vi føttene på fast jord. Med bein fylt av bly. Tretten dager som hardtarbeidende støttemannskap har bitt seg fast i hver krinkelkrok av kroppen.

Andy kan endelig reflektere over å ha nådd sitt store mål, Tormod ser fram til ekte kaffe, og jeg er mest glad for å ha overlevd.

Sånn er det med den saken.

En skal ikke undervurdere gleden over å sette føttene trygt på bakken etter 13 dager i unaturlig bratt terreng.